TANGLE EDGE

 

 

Reviews of Serpentary Quarters

 
"Instant classic" (Outer Space Diary)
 
 
English reviews Norwegian reviews

 

English

Progressor, 1st of October, 2006 by Vitaly Menshikov   

Prolusion. Norway's TANGLED EDGE has been in existence since 1980. This is a brainchild of guitarist Ronald Nygard and bassist Hasse Horrigmoe, who are still together, drummers having changed frequently until Tom Steinberg joined the trio in 2002. Apart from two CD-R and two cassette recordings, the outfit has five officially released full-length albums, namely "In Search of a New Dawn" (1989), "Entangled Scorpio Entrance" (2CD, 1992), "Eulogy" (1993), "Tarka" (1997) and "Serpentary Quarters" (2006). Tangle Edge is a live band, from time to time touring all over Scandinavia, as well as giving several performances in England, Italy and Russia.

Analysis. Overall, "Serpentary Quarters" is Space Rock from start to finish, but I very much doubt this remark is elucidative enough to complete the review right here and now:-), above all due to the narrowness of the term as such, since there is probably no end to the different forms and manifestations of that genre. Another reason to examine the album in detail would be this group's quite specific approach to the style they've chosen, and it's just the time now to mention that originality is one of the main virtues of their creation. There are five instrumentals on the CD, and most of them begin and develop similarly - exactly due to the fact that Tangled Edge have their own original vision of music. The opening number, Emerald Mound, starts off with spacey effects and related sounds, which eventually give way to bass, guitar and drums, the latter two instruments figuring more prominently, since it's the bassist who sets up the framework for his partners' improvisations, and inasmuch as he does so almost everywhere on the recording, his parts appear to be the most laconic, though never monotonous. (After reading the previous sentence, one may mentally exclaim: Then why did this reviewer call this music Space Rock, and not Space Fusion? The fact is that there are only rock improvisations on the album and none of them touches on jazz harmony.) On the other hand, Emerald Mound is the one track with a conspicuous melody, some guitar solos being nearly catchy. The music evolves slowly, yet steadily, above all thanks to the drummer whose amazingly inventive work with various cymbals, triangles and other percussion strongly diversifies the picture. In all, this accessible piece turns out to be a really apt introduction to the program. The consequent compositions are highly eclectic, despite the fact that the scenario is still the same (though I see I've already touched this matter - just with different words). Serene Procession and Beyond Elevation fluidly flow from one to another without a pause, in which is no surprise, since both are parts of one monolithic epic, Transcendental Virtue, whose total duration exceeds 35 minutes. Not counting that in the intros and outros of each of the parts, the music is never slow and, say, distinctly spacey. The density of the textures and the intensity of the arrangements steadily grow during the first five or six minutes, then reaching the height of intensity and eclecticism with a wall of blazing guitar solos and drums crescendos, to be maintained right up to the finale of each of the parts. A real culmination, however, awaits the listener on Beyond Elevation. Contrary to its title, most of this piece reminds me exactly of an endless elevation, the arrangements being even more dynamic, eclectic and edgier than those on the preceding piece, whose title though (Serene Procession) seems to be ironical as well. There is much phase shifting throughout each of these two. Although fast and rocking throughout, Daidalos Hunt is also a gem of a Space Rock jam and is another highlight - along with Beyond Elevation. The short piece The Seventh Tide is the one whose inclusion in the CD I'd call in question, to say the least. Performed by Ronald Nygard alone, this is a really strange combination of cycled loops (or similarly sequenced solos) and chaotic guitar sounds.

Conclusion. Although quirky, much of this music has quite a strong hypnotic effect, so psychedelic Space Rock would probably be the best overall definition for this, Tangle Edge's latest offering. Perhaps there is something transcendental in this stuff, but it's certainly not for meditation, demanding much attention on the part of the listener. If you like the earliest work of Hawkwind and Amon Duul II, but especially the first Djam Karet album "No Commercial Potential", you might be pleased with "Serpentary Quarters" as well.


Outer Music Diary , 13th of December 2006

Tangle Edge – Serpentary Quarters. 2006. D: 12. Norwegian space rockers Tangle Edge are an A-List group for me, and it’s been 9 years since their last album “Tarka”, so to say I’ve been anticipating their new album would be a bit of an understatement. The centerpiece is a two part, 33 minute jam called “Transcendental Virtue”, which locks into a serious groove while the guitar solos, sometimes quite intensely. The drummer doesn’t just keep the beat either, but constantly adds fills and mixes up the sounds. This is exactly what I would expect a band like Acid Mothers Temple to do, rather than the racket they choose to create. The band states that their philosophy is they only will release an album if it’s something worth bringing to the public (which explains the long gaps in between albums). And they knew they had something special with this segment. Tangle Edge may jam in acid rock mode for hours at a time, but it never sounds noisy or out of tune. It’s orderly chaos verse pure chaos. You find yourself in a tantric state, completely zoned into the groove. So rare that a modern band pulls this off anymore. Superb! The other 3 tracks aren’t shabby either including another great jam to close it off. Instant classic.


 

 

Tarkus Magazine # 38, September 2006 by Jon Christian Lie

"Serpentary Quarters" er det femte albumet i rekken fra norske Tangle Edge. Ni Ã¥r har gÃ¥tt siden forgjengeren "Tarka" (1997) og gruppa holder fremdeles stand med sin instrumentale psykedeliske progrock. Til forskjell fra den strengt arrangerte forgjengeren er denne utgivelsen preget av en betydelig løsere struktur der det gis større rom for improvisasjon i arrangementene. SÃ¥ vidt jeg husker fant jeg forgjengeren "Tarka" en anelse krevende i starten, men nøt den i fulle drag da brikkene begynte Ã¥ falle pÃ¥ plass. Jeg synes Ã¥ huske at den virket nærmest innadvendt de første gangene. SÃ¥ hvordan er oppfølgeren? 

Som sist holder Tangle Edge pÃ¥ sitt trioformat bestÃ¥ende av gitar, bass og trommer. Det kan virke som om bandet i kanskje enda større grad er seg dette formatet bevisst og søker Ã¥ utnytte det for hva det er verdt. Et virkemiddel er Ã¥ sørge for at det skjer gjennomgÃ¥ende mye i lydbildet, samtidig som klangfarger og effekter velges med omhu. Lydbildet og det tonale sprÃ¥ket avkrever trolig en viss tilvending og det er ikke utenkelig at helheten kan fortone seg som en prøvelse hvis man i utgangspunktet er skeptisk til det eksperimenterende, jamorienterte uttrykket. Mest overraskende er det muligens Ã¥ merke seg hvor live og upolert det hele lÃ¥ter. Tidvis fÃ¥r man følelsen av Ã¥ befinne seg midt i bandets øvingslokale (!), mens Tangle Edge bryner seg pÃ¥ noen utfordrende passasjer av det improbaserte slaget. For Ã¥ gi et visst pekepinn om hvilket musikalsk landskap det glimtvis kan minne om; tenk dere Ã¥ være flue pÃ¥ veggen i øvingslokalet til en mer upolert, rocka utgave av Soft Machine - som for annledningen har fÃ¥tt besøk av Jimi Hendrix pÃ¥ ville veier ut i jazzterrenget… 

I bunnen frekventerer intrikate rytmiske mønstre med utforskende bassfigurer m/moderat effektbruk og innovativ tromming. UtenpÃ¥ kretser Ronald NygÃ¥rds obskure og utforskende gitartoner. En løssluppen, jazzorientert tilnærming kan spores i NygÃ¥rds gitarsoli og tonesprÃ¥k. Samtlige instrumenter lever ellers sine adskilte liv der linjene utvikles konstant og isolert sett. Vi snakker tematisk progresjon i ordets direkte forstand. Det varieres mellom helt rene, varsomme klanger til intense og forvrengte gitarutskeielser - som f.eks. i "Transcendental Virtue Part 2: Beyond Elevation" - en reise gjennom ulike stadier av glødende intensitet, der forholdene fordrer en tiløkende grad av tonemengde og dissonant effektbruk. Tidvis spores et vanvittig samspill og driv. Upolert og energisk. Ofte med høy grad av spenning og Ã¥penbart med en helt spesiell tilstedeværelse og sentralisert kommunikasjonsevne hos aktørene. Et stikkord her er lytting som et sentralt element i improvisasjonen og en flytende evne til Ã¥ innstille seg spontant etter forholdene. Glimtvis dukker det f.eks. opp noen overraskende svømmende og lange tromme-fills. Det er interessant Ã¥ merke seg hvordan rytmeseksjonen griper fatt i dette elementet og lander unisont, demper friksjonen eller utvikler smidige overganger. Soft Machine-referansene er allerede nevnt, men jeg vil ogsÃ¥ trekke frem King Crimsons mer eksperimentelle sider i perioden 1973-74, mye grunnet det innovative, uforutsigbare uttrykket, det fuzzbefengte lydbildet og det utforskende trommespillet. 

Tangle Edge er et band jeg alltid har hatt stor sans for og mine forventninger til dette albumet var svært høye. For å være ærlig synes jeg mye av materialet lyder tøft og fungerer enormt bra, mens ymse øyeblikk fremstår noe mindre stimulerende og tidvis langstrakt. Her og der hadde det nok gjort seg med noe moderasjon, og plata ville neppe tapt seg med litt velvalgt komprimering. Tangle Edge skal likevel ha honnør for det vanvittige samspillet, vitaliteten og spenningen som gjennomsyrer denne innspillingen. Et album som i større grad enn tidligere tilnærmer seg freeform/avant-formen og her ligger kanskje den store forskjellen. De som lot seg facinere av de mer gjennomkomponerte og sylskarpe arrangementene som preget forgjengeren (som undertegnede) vil muligens oppleve visse abstinenser denne gangen, i og med at denne utgivelsen naturlig nok er svært annerledes i uttrykket. Men liker man først stilen til Tangle Edge eller er nysgjerrig på andre måter er det bare å sjekke ut "Serpentary Quarters". Vi snakker ganske krevende musikkstykker som forutsetter at lytteren er i rett stemning. Lyttermessig åpenhet, samt innlevelse skulle vel være noen stikkord i så måte…


2002 Morten Qvam